Hvorfor finnes Pinup Norway?

Nettverket har nå eksistert siden 2014, og begynner så smått å bli skikkelig etablert.

Derfor tenkte jeg å skrive litt om hvorfor jeg valgte å starte et slikt nettverk, og hvorfor jeg synes det er viktig at det finnes.

Det er en historie jeg har fortalt før, så bær over med at jeg gjentar den igjen

Altså, i 2014 ble jeg valgt ut som norsk finalist i den første Miss Retro Pinup Scandinavia-kåringen. Da var jeg fersk innen stilen, hadde alltid hatt interessen for gamle amcars og musikken fra 50-tallet, men det var en sakte utvikling fram mot at man levde stilen helt ut. Jeg visste ikke mye om pinup, annet enn at det var typisk for 40-50-tallet. Jeg anså IKKE meg selv som en pinup, for det måtte man jo være pen og flink foran kamera og skikkelig fint kledd for å være. Mente jeg. Jeg meldte meg på av nysgjerrighet etter å ha blitt kontaktet av arrangøren over Facebook, det var ønskelig med flere norske påmeldte. Tok det som en selvfølge at jeg ikke kom til å bli plukket ut, jeg hadde knapt profesjonelle bilder og ikke hadde jeg hatt en tanke om å gå i studio for å ta noen heller. Så plutselig, da jeg var i Las Vegas, på vei ned til pool party faktisk, så fikk jeg en melding på Facebook hvor det sto: «Kan du holde på en hemmelighet? Du er med i finalen! Ikke kunngjør det riktig enda.» Og jeg ble litt sånn stolt man blir når man klarer noe man ikke trodde man kunne klare, men samtidig LIVREDD. Jeg, på en scene? Jeg hater scener! Jeg hater oppmerksomhet! Og jeg hater å komme i situasjoner jeg ikke har kontroll på – hvordan skulle jeg takle en så stor opplevelse? Da angret jeg nesten på at jeg meldte meg på! Men, sta som jeg er, så tenkte jeg at man lever da bare en gang og jeg kommer ikke til å dø av det. Trodde ikke helt på det da. Så begynte jeg å tenke på at det hadde vært flott med litt støtte fra noen som kanskje hadde erfaring med pinup og slike kåringer, kanskje. Sjekka Facebook for norske grupper – fant ingenting. Følte meg redd og alene, for hjemme hadde jeg ingen jeg kunne spørre om sånt. Jeg er en sånn som blir engstelig når jeg står overfor noe nytt som jeg ikke kan, og istedet for å si til meg selv at «Dette klarer du!» så blir det mer «Hva er det du driver med??» Og da blir ting ofte skumle og de virker uoverkommelige. Alle andre klarer det, men ikke jeg.

Jeg hadde en del kontakt med arrangøren av Miss RPS-finalen, og hun var veldig støttende. Det var allerede etablert et nettverk i Sverige, og det ble sådd en idé i mitt hode om at vi kunne da ha noe sånt her også. Et samlingspunkt for alle som er nysgjerrig på det med pinup, som er erfaren med det eller som bare har interesse for retro livsstil. Et sted hvor man kan spørre om tips og råd, bli kjent med andre med samme interesse (greit for de av oss som bor på plasser med veldig lite miljø) og bare dele gleder og sorger. Gjennom deltagelsen i Miss RPS så lærte jeg MYE om pinup, ikke minst hva det står for. Det var noe jeg ikke var så kjent med, faktisk. Jeg ble kjent med masse nye mennesker, jeg sto faktisk på en scene foran massevis med mennesker (men ikke uten litt panikk-angst før man gikk på – jippi) og jeg lærte masse.

Pinup er så mye mer enn å se yndig ut på bilder

Det som gjør at jeg elsker pinup er ikke å ta bilder. Det er en egen verden det også, der har jeg også lært enormt mye og jeg har vokst på å stå foran kamera. Det som gjør pinup til min lidenskap er budskapet: DU ER VAKKER AKKURAT SOM DU ER! ALLE kan være en pinup – absolutt alle! Om man er høy og slank, høy og tjukk, kort og tjukk, kort og slank. Stor rompe, små pupper, rund mage, thigh gap – det spiller INGEN ROLLE. Hudfarge, hårfarge, øyenfarge – vi elsker alt! Du skal være stolt av deg selv og den kroppen du har! Det fins ingen «idealer» innenfor pinup, eller jo, elsk deg selv, elsk mangfoldet av kropper, støtt dine medsøstre. Men, du kan ha ditt eget utseende – du trenger ikke endre på noe for å passe inn. Skal du endre på noe så er det fordi du selv ønsker det, ingen forventer eller legger press på deg for det. Pinup kommer innenfra, for er man en som ikke løfter fram andre, eller en som mobber, konkurrerer og ekskluderer så kan man se så pinup ut som man bare vil –  men man er ikke en pinup. Da jeg virkelig innså at det er slik miljøet er, så ble jeg ordentlig glad. Det gjelder også om man har en sykdom, psykisk eller fysisk, funksjonshemming eller andre utfordringer, man skal ikke dømmes for det. Det skal man, og bør man, selvfølgelig ikke dømmes for i det vanlige liv heller, men hverdagen i dag kan være tøff. Spesielt med sosiale medier hvor det er ville Vesten og folk ukritisk deler bilder av andre eller skriver ting om/til andre. Pinup er en fin tilflukt hvor man skal slippe alt sånn. Et pusterom i hverdagen hvor man kan være seg selv fullt ut og ingen kan ta det fra en.

Jeg er glad jeg ikke lot min indre stemme vinne

Hadde jeg gjort det, så hadde jeg trukket meg fra Miss RPS-finalen. Hadde jeg trukket meg fra finalen, hadde jeg ikke startet nettverket. Hadde jeg ikke startet nettverket, hadde jeg ikke møtt fineste Betty. Hun ble min høyre hånd, jeg måtte gripe sjansen og spørre om hun kunne tenke seg å være med å styre nettverket da jeg møtte henne i 2015. Hun som deltager i Miss RPS, jeg som dommer. Hun ville gjerne det, og siden da har nettverket vokst og vi har klart å stable en missekåring på beina sammen. Og hadde ikke noe av dette blitt noe av så hadde jeg aldri blitt kjent med alle de fantastiske menneskene som nå er mine venner! Det er en berikelse i livet å drive med dette, og det gir så mye tilbake. Belønningen kan ikke måles i krone og øre (da hadde jeg vært rik!), men den er noe å spare i hjertet sitt. Og ta med seg videre. Minner å ta fram når man føler seg nede. En grunn til å stå opp om morgenen.

Jeg har slitt psykisk i noen år nå. Det toppet seg til slutt, jeg raste sammen etter å ha bitt sammen tennene i årevis. Alltid tenkt at «alle har en dårlig dag» og at mine dager ikke var verre enn andres. Selv om de innebar at jeg tenkte mye på hvilken lettelse det sikkert hadde vært for alle rundt meg om jeg bare forsvant. Og lurte på hvor lang tid det ville ta før noen savnet meg, stemmen sa lang tid. Og det trodde jeg på. Den stemmen er alltid tilstedeværende, og jeg har lært å ikke høre så mye på den. Stort sett går det bra, andre ganger så vinner den fram. Og da kommer tvilen igjen. Er det noe vits i å fortsette med noe jeg gjør? Er det egentlig noen som bryr seg? Synes folk at jeg er latterlig?

Og nå nylig fikk jeg svar på noen av spørsmålene tvilen stilte, da denne beskjeden tikket inn:

«Jeg vil bare takke for at jeg fikk bli en del av Pinup Norway. Bare på de få dagene jeg har vært medlem har jeg fått mer støtte enn det jeg noen gang har gjort både via Instagram og Facebook. Folk viser interesse av bildene mine på Instagram og det er jeg ganske stolt av.

Jeg ville bare takke, dere gjør en fantastisk jobb!»

Så derfor, kjære leser, finnes Pinup Norway! Fordi det virker, fordi vi gjør en forskjell!

Takk til alle som er en del av nettverket, dere er gull verdt for meg. Livet har ikke vært det samme siden mitt liv ble beriket med deres tilværelse, og jeg er dere evig takknemlig for at dere deler våre verdier og sprer budskapet gjennom pinup. Så kan man spørre seg da; har jeg løftet fram dere, eller har dere løftet meg fram…?

STOR klem fra Serenity Siren

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s